Dette er en redigert utgave av noens tanker en sen nattetime:
Å være pårørende til en alvorlig syk person er en stor belastning. Da er det godt å ha mange rundt seg som bryr seg om..
Det er godt å få snakke om det som skjer, og det er godt å få slippe av og til.
"Hva kan vi gjøre for dere?", er et spørsmål vi ofte får.
Svaret er ikke enkelt. Det er mye vi trenger, men vi er for slitne til å definere det.
Vi vet ikke hva vi skal be om, og vi vet ikke når vi kan gi noe tilbake.
Hvis jeg skal tenke høyt for meg selv rundt temaet måtte det bli noe slik:
- Ikke vær redde for at vi er for slitne for besøk.
Vi er ikke det, men vi er for slitne til å invitere. For slitne til å slå telefonnummeret selv.
Det kan være ensomt av og til, men vi klarer ikke komme oss ut av det.
Så kom innom neste gang du går tur. Ta en kopp kaffe.
- Ikke vær redd for å spørre hva som skjer. Det er lettere å snakke om det når dere spør, og jo mer konkrete spørsmål jo enklere.
Det er mye bedre å spørre oss enn å forsøke å trøste oss.
Noe av det vondeste vi hører, er når andre enn nær familie og venner forteller oss om gode prognoser.
Vi vet alt om prognoser, og er glad de er gode, men det hjelper lite om man er på gal side av skillet. Vi fokuserer ikke på statistikk
- Ikke spør om vi vil bli med en gang. Vær konkret. "Vil du være med i morgen", er det mulig å ta stilling til. "Vil du være med en gang" krever for mye energi å forholde seg til når det står på som verst.
- Og absolutt ikke minst - for dere som kjenner Klara Thomine, fortsett å komme på besøk. Besøkene hun får blir alltid lyspunkter for henne. All sosialisering og alt som gjør at vi kan få tenke på noe annet er så inderlig velkomment.
Vi bare k l a r e r ikke å planlegge det selv..
